Norges minste sparebank har slitt med underskudd og strenge krav fra myndighetene. Nå har Gildeskål Sparebank innledet samtaler med Ofoten Sparebank om en mulig fusjon. De åtte ansatte kjemper for bankens fremtid og for arbeidsplassene.

TEKST OG FOTO: SVEIN ÅGE ERIKSEN

INNDYR: Idyllisk beliggende på en avstikker fra kystriksvei 17, cirka 10 mil sør for Bodø, kommer du til Inndyr, administrasjonssenteret i Gildeskål kommune. Med sine snaut 2 000 innbyggere er Gildeskål en liten distriktskommune midt i Nordland. Sjømatindustrien og et nytt læringssenter for oppdrettslaks sørger for ny optimisme og sårt tiltrengte arbeidsplasser.

Salmedikteren Elias Blix vokste opp på et småbruk nettopp i Gildeskål og har satt tydelige spor etter seg i den nynorske kulturarven. Det er nettopp her, mellom himmel og hav at sparebanken har klort seg fast siden 1883, og de har på ingen måte tenkt å gi opp. Men beliggenheten til tross, det er ikke bare idyll å drive Norges minste sparebank.

BANK 24/7

Banksjef Kari Bente Jørgensen bor i Bodø og ukependler til Inndyr. Med et lite avbrekk i fjor, har dette vært hennes tilværelse siden 2008. Da kom hun fra stillingen som leder av personmarkedet i DNB i Nordland og fikk tilbud om å overta Gildeskål Sparebank. Hun tok imot kallet og har tenkt å fullføre sin gjerning.

– Jeg var på ingen måte forberedt på hva denne jobben ville innebære av arbeid. Når det har blåst som verst, har jeg i mitt stille sinn spurt meg selv om hvorfor jeg takket ja. Men jeg føler et stort ansvar for at banken skal overleve, og for at de ansatte fortsatt skal ha en jobb å gå til. Derfor har det aldri vært aktuelt å gi opp, selv om det har røynet på også helsemessig. Jeg har manglet en sparringpartner. Det har vært tøft å stå alene om store beslutninger, men jeg har fått gode råd av tidligere kolleger. Det har i alle fall vært mer spennende enn jeg hadde trodd, å drive denne sparebanken, påpeker banksjefen som ikke blir kalt for noe annet enn Kari.

Vi har fantastiske medarbeidere

Hun får ikke fullrost sine syv medarbeidere nok for deres arbeidsinnsats og ukuelig optimisme. Her er det en for alle og alle for en. Fem kvinner og to menn sørger for alt av bank- og forsikringstjenester. Som fullverdig Eika-bank tilbyr de også digitale løsninger til kundene, men fortsatt er det mange kunder som stikker innom i de nyoppussede banklokalene.

– Det er noen fantastiske medarbeidere vi har her ute i havgapet, og uten deres innsats og kompetanse hadde vi vært lagt ned for lengst. Vi er så små at her må de fleste kunne gjøre det meste av arbeidsoppgaver, og ingen er redde for å brette opp ermene når det trengs. Vi har ansatte som har arbeidet i over 30 år, og har viet hele sitt liv til banken. De kjenner innbyggere i flere generasjoner, og denne typen lokalkunnskap er gull verdt for en liten sparebank. To av våre dyktige medarbeidere er autoriserte finansielle rådgivere. I tillegg har vi én ansatt som nettopp er godkjent som selger og rådgiver i skadeforsikring gjennom den nasjonale godkjenningsordningen GOS. Da jeg begynte her, var det flere ansatte som hadde kundenes kontonummer i hodet. Det er jo helt utrolig, sier banksjefen som heller ikke sparer på kreftene.

Tidlig hver mandag morgen setter hun seg i bilen uansett vær og føre og kjører de nærmere 10 milene til Inndyr. Og hver fredag kveld returnerer hun til mannen i Bodø. Men hun har aldri med seg PC’en hjem. I helgen kobler hun banken helt ut, og det må hun gjøre for å overleve hardkjøret. Sånn går no dagan.

– Jeg jobber stort sett fra 8 til 21 alle hverdager i uka. Det er ikke noen vanlig jobb å være banksjef i Norges minste sparebank, men en livsstil. Det er utrolig viktig at det ikke blir gjort noen feil i rapporteringen til myndighetene eller i den daglige driften av banken. Jeg skulle mer enn gjerne ansatt en medarbeider ekstra som kunne ta seg av compliance, men det tåler ikke bunnlinjen vår nå. Med en forvaltning på litt i underkant av 600 000 millioner er det ikke mye å gå på, men det er selvsagt ikke bra å arbeide så mye som jeg gjør.

Når Finansfokus spør om å få se banksjefens overtidstimer, får vi et klart og tydelig nei. Ferdig snakka.

LYST OG NØD

Fusjonsbølgen skyller gjennom sparebank-Norge. Det finnes bare to typer fusjoner i sparebankene: Enten av lyst eller av nød. For Gildeskål Sparebank er stadig nye regulatoriske krav fra myndighetene i ferd med å ta knekken på banken. To av de åtte ansatte bruker store deler av sin arbeidstid for å oppfylle myndighetenes krav til rapportering. De burde ha vært tre.

– Vi kunne kanskje med hardt arbeid klart å drive banken i tre–fire år til, men vi må erkjenne at vi allerede i dag bør finne noen å fusjonere med. Vi har hatt SpareBank 1 på døra tidligere, men det takket vårt forstanderskap nei til. Nå har vi innledet positive samtaler med Ofoten Sparebank, og vi håper alle at dette kan bære frukter for begge parter, men ingen ting er avgjort i skrivende stund. Begge styrer og forstanderskap skal si sitt, og det skal også Finanstilsynet gjøre, så vi må fortsatt leve i spenning.

Vi håper at fusjonssamtalene bærer frukter

Hun tror det vil skje store strukturendringer i sparebanksektoren de nærmeste årene og har selv snakket varmt for at alle Eika-bankene i Nord-Norge burde gått sammen til én slagkraftig enhet. Men sjølråderetten står sterkt, og fortsatt leverer mange lokale sparebanker gode resultater. Der storbankene legger ned, blomstrer sparebankene opp. Nærhet til kunden betyr fysisk tilstedeværelse i distriktet. Det vet kundene å sette pris på.