Forbundsleder Pål Adrian Hellman ble skuffet da han ikke ble innstilt som forbundsleder for en ny periode, men det er en tid for alt. Før landsmøtet går turen til UNI for å motta heder og ære. 

Tekst: Svein Åge Eriksen Foto: Sverre Jarild 

I ni år har han arbeidet døgnet rundt, først som nestleder, de siste seks og et halvt år som forbundsleder. Han hadde lyst på en periode til, men aksepterer at valgkomiteen vil det annerledes.  

Det har vært en spennende reise i det godes tjeneste, som Pål kaller sin egen gjerning i Finansforbundet. I årenes løp er det blitt utallige reiser både i inn- og utland. Da har det kommet godt med at han er over snittet glad i å reise. Ikke for reisens del, men for å møte medlemmer og tillitsvalgte her hjemme og for å arbeide med viktige spørsmål i NFU, UNI og ILO.  

STØRSTE KOMPETANSELØFT 

Kompetanseutvikling har vært et område der Hellman har engasjert seg sterkt. Da Autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere (AFR) ble innført i 2009, ble han valgt inn som Finansforbundets representant i styret i AFR. Han var arkitekten for at forbundet skulle trekke seg ut for å kunne representere sine medlemmer på fritt grunnlag. 

– Autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere er det største kompetanseløftet som noen gang har skjedd i finansnæringen. Det har vi all grunn til å være stolte av, selv om det også medførte store utfordringer for mange medlemmer, konstaterer forbundslederen.  

Jeg har våget å ta vanskelige beslutninger

I dag omfatter autorisasjonsordningen også skadeforsikring, kreditt og personforsikring. Ved siste årsskifte var det 6 188 autoriserte finansielle rådgivere, 6 793 i skadeforsikring og 3 867 i kreditt. 

– Medlemmene stiller større krav til oss, og vi må levere på kompetanseutvikling. Da tenker jeg ikke bare på trygghet og sikkerhet, men hjelpe våre medlemmer til å forstå hvordan bedriften og næringen utvikler seg. Derfor må vi være åpne og villige til å heve vår kompetanse, slik at vi også er relevante i fremtiden, understreker han.  

7 000 NYE MEDLEMMER 

– Hva har vært ditt stolteste øyeblikk som forbundsleder? 

– Det har skjedd store endringer i våre næringer de siste ni årene. hvis jeg skal trekke frem ett av flere stolte øyeblikk, må det være den den prisen Finansforbundet nettopp har fått av UNI for det arbeidet vi gjør med verving og vår satsing på den digitale kundereisen. Den 5. november reiser jeg til UNIs hovedkontor i Nyon for å motta prisen, og det gleder jeg meg til.  

De siste tre årene er det vervet 7 000 nye medlemmer i forbundet. Medlemsnedgangen har stanset, men jobben er på ingen måte gjort. Bare 57 prosent av de ansatte i finansnæringen er organisert i Finansforbundet. De siste 10 årene har organisasjonsprosenten krøpet sakte nedover. I Norge er det totalt sett flere uorganiserte enn organiserte. Det kan utfordre trepartssamarbeidet. 

– Det er veldig bra at vi har klart å stanse nedgangen i medlemstallene. Å opprettholde representativitet er helt nødvendig for at vi fortsatt skal bli lyttet til som en seriøs aktør i våre næringer. I dag har Finansforbundet en sterk posisjon i næringspolitikken. Gjennom forskning, undersøkelser og vårt nordiske samarbeid, har vi bidratt med fakta i saker som har vært større enn oss selv. Våre synspunkter blir interessante helt inn i Regjeringen, fordi vi bidrar med fakta og representerer dem som arbeider i næringen. På den måten har vi for eksempel klart å sette likestilling på dagsordenen, fordi vi har samarbeidet med andre aktører og jobbet godt politisk.  

EKSTRA FINANSSKATT 

– Hva har du ikke lykkes med i din tid som forbundsleder? 

– Vi har ikke lykkes med å få politikerne på Stortinget til å fjerne den ekstra arbeidsgiveravgiften som ble innført i finansnæringen i 2017. Her ble arbeidsgiverne pålagt fem prosent ekstraskatt på lønnsgrunnlaget. I tillegg betaler finansnæringen 25 prosent selskapsskatt. Til tross for iherdig lobbying, mange medieutspill og skarpe høringsuttalelser, har det så langt ikke lykkes Finansforbundet eller Finans Norge å reversere denne ekstraskatten. Heller ikke i forslaget til neste års statsbudsjett kom det nye signaler om hva som skjer med finansskatten.  

Han legger ikke skjul på at ekstra finansskatten irriterer ham sterkt. Den ekstrakostnaden som arbeidsgiverne blir pålagt, kan i verste fall føre til nedbemanninger. Han er spesielt bekymret for at ekstraskatten vil ramme sparebankene i distriktene.  

– Dette er fortsatt en stor politisk sak, og det er helt urimelig at finansnæringen skal straffes med en ekstra arbeidsgiveravgift. Jeg synes også at det har vært liten støtte å hente fra andre fagforeninger i denne kampen. Vi skal fortsatt kjempe mot ekstra finansskatt, men vi har også spilt inn andre modeller til beskatning som på en langt bedre måte ivaretar de ansatte i næringen.  

PLUSS OG MINUS 

– Hvordan ønsker du å bli husket som forbundsleder? 

– Sammen med forbundsstyret og vårt dyktige sekretariat, har jeg våget å ta vanskelige beslutninger. Helt personlig håper jeg å bli husket for å ha vært tilgjengelig, blid og i dialog med min egen organisasjon. Jeg kan være slagferdig og skape litt gode følelser, og jeg trives godt med mikrofon og kamera. 

– På hvilke områder skulle du vært en bedre versjon av deg selv? 

– Jeg er minst fornøyd med min utålmodighet. I mitt hode kan en idé være veldig god, og da vil jeg starte opp umiddelbart. Jeg trives med å kaste meg litt utpå, men jeg ser at dette også kan by på utfordringer for dem rundt meg. Men hvis vi ikke tør å prøve noe nytt, vil vi aldri klare å ta det neste steget. Derfor må vi våge å feile.    

Det er kort tid siden forbundslederen fikk valgkomiteens innstilling. Derfor vet han ikke hvor reisen går videre i det godes tjeneste, men han er allerede i gang med å undersøke nye muligheter. For når en dør lukkes, åpnes en annen.