30 år siden bankkrisen
Kreditkassen var konkurs. Ute på gaten sto det en lang kø av kunder som ville ta ut alle sine sparepenger. DnC, Fokus Bank og flere andre banker trengte også øyeblikkelig hjelp fra staten.
I høst er det 30 år siden bankkrisen rammet norske spare- og forretningsbanker hardt og brutalt. I løpet av noen få år forsvant
10 000 arbeidsplasser i finansnæringen. Aksjonærene tapte store penger og til slutt måtte staten gripe inn med milliardstøtte for å redde stumpene av norsk banknæring og tilliten til norsk økonomi.
NITRISTE ANSIKTER
-Jeg kommer aldri til å glemme alle de nitriste og grå ansiktene til de ansatte bak skranken som så både pengene og arbeidsplassen forsvinne mellom fingrene, forteller Eva Bjøreng. Hun var sentral tillitsvalgt i daværende Kreditkassen under bankkrisen.
Fortsatt er det tøft for henne å snakke om de dramatiske dagene i september 1991, da Kreditkassen ble erklært teknisk konkurs og ble overtatt av Statens Banksikringsfond. Aksjonærene ble nullet i flere banker. Hundrevis av ansatte mistet jobben, ikke bare i Kreditkassen. Totalt forsvant 10 000 arbeidsplasser under bankkrisen.
Elendigheten startet i 1987, samme år som artikkelforfatteren ble ansatt som journalist i Kreditkassens informasjonsavdeling. Det var første gang i historien “Kassa” gikk med røde tall. Bankenes utlån eksploderte etter Willoch-regjeringens frislipp av de strenge kredittreguleringene midt på 1980-tallet. Da ble det lånt ut penger i bøtter og spann til folk som aldri burde fått lånt en eneste krone. Så kom tapene. Problemet tårnet seg opp i mange banker. Et globalt børskrakk kombinert med høykonjunktur og fallende eiendomspriser gjorde ikke situasjonen enklere. Som nyansatt journalist i Kreditkassen fikk jeg oppleve dramaet på nært hold.
1350 BLE OPPSAGT
Høye utlån og store tap førte til at bankene måtte kutte kostnadene radikalt. I de dramatiske ukene som fulgte ble 1 350 bankansatte sagt opp i de tre kriserammede storbankene, Den norske Creditbank, Kreditkassen og Fokus Bank.
Det toppet seg høsten 1991. Da var bankkrisen var et faktum. Myndighetene fikk det travelt med å redde bankvesenet fra en total kollaps. Siden bankkrisen ble mer omfattende enn først antatt, så ble det nødvendig å opprette Statens Bankinvesteringsfond for å kunne støtte bankene etter hvert som flere banker tapte egenkapitalen og var teknisk konkurs.
I Kreditkassen gjorde det et sterkt inntrykk på meg som journalist å se mannlige ledere gråte åpenlyst da konkursen var et faktum. Ledelsen og styret i banken måtte gå. Nye koster fikk en formidabel ryddejobb. Men Kreditkassen var ikke alene om å ha problemer. DnC og Fokus Bank måtte også ganske raskt få hjelp, før andre banker fikk problemer.
KOM HJEM!
Da det smalt i 1991, hadde Eva Bjøreng reist på en konferanse i San Fransisco. Hun hadde akkurat låst opp døra til hotellrommet, da den dramatiske telefonen kom fra Oslo. Beskjeden var ikke til å misforstå: “Vi er tatt av børsen. Du må komme hjem med en gang.” Nye flybilletter ble skaffet på rekordtid. Vel hjemme i Norge bar det rett til hovedkontoret M17 og krisemøter med styret, ledelsen og tillitsvalgte.
-På dette tidspunkt var jeg nestleder i bankens funksjonærforening og fast møtende varamedlem til styret. Jeg var tett på begivenhetene. Selv om det hang mørke uværsskyer over banken, så hadde vi tillitsvalgte og ledelsen stor respekt for hverandres roller og en god tone. Vi måtte finne løsninger for å berge banken gjennom krisen, men det ble langt tøffere enn hva vi kunne forestille oss, minnes Bjøreng.
Nyheten om at Kreditkassens aksjonærer ble nullet, slo ned som en bombe. Kundene strømmet til banken for å ta ut sparepengene sine. Køene utenfor strakk seg over flere kvartaler i Oslo sentrum. Norges Bank klarte ikke å kjøre ut kontanter raskt nok. Flere filialer måtte stenge, fordi de gikk tomme for cash.
HVA GJØR VI NÅ?
-Hva kan du slå i bordet med som tillitsvalgt når banken din går nedenom og hjem? spør Eva Bjøreng. De ansatte var veldig redde. De eneste de stolte på var de tillitsvalgte. De ansatte turte ikke å si noe som helst i frykt for selv å miste jobben. Vi gjorde det vi kunne for å komme oss gjennom dagene, men det var beintøft, forteller Eva Bjøreng som husker at hun selv ikke ble «tatt i med silkehansker» av bankens ledelse. De viftet med trusselen mot hennes eget ansettelsesforhold. Den kvelden var jeg redd og gråt, innrømmer hun.
De ansatte turte ikke å si noe som helst i frykt for selv å miste jobben.
Eva Bjøreng
Da oppsigelsene kom på bordet, ble det en helt ny erfaring for Finansforbundet. Men i samarbeid med de tillitsvalgte fikk de meislet ut retningslinjer for hvordan oppsigelser skulle foregå i tråd med avtaleverket. Da flere banker gikk ut i media med planer om masseoppsigelser uten å ta spørsmålet opp med de tillitsvalgte på forhånd, ble det skikkelig bråk, skriver Erling Wasland i jubileumsboken til 100-års jubileet i Finansforbundet avdeling Oslo Akershus.
De tillitsvalgtes rettigheter ble feid til side.
Eva Bjøreng
-Statens banksikringsfond satte strenge krav for sine redningsaksjoner, forteller Bjøreng. De dirigerte ledelsen til å legge ned en rekke avdelingskontorer uten medinnflytelse fra de tillitsvalgte. Da besluttet forbundet å iverksette en politisk streik: De tillitsvalgtes rettigheter til medinnflytelse var feid til side, noe som var fullstendig uakseptabelt! Deretter gjennomførte forbundet en kampanje rettet mot publikum:
«Vi banker for deg!»
– Med god hjelp fra forbundet fikk vi orden på nedbemanningsprosessene i bankene. Det ble laget gode veiledninger fra forbundet som vi sendte til de berørte. Etter hvert fikk vi også arbeidsgivernes aksept for å utarbeide virkemiddelpakker. Her kunne ansatte selv si opp sin stilling mot en økonomisk kompensasjon eller støtte til videreutdanning. På den måten kom de ansatte bedre ut ved senere nedbemanninger, forklarer Bjøreng.
DYR LÆRDOM
Hva har vi lært av bankkrisen? Spørsmålet har blitt grundig utredet i en egen stortingsmelding og gjennom flere granskninger. Dårlig bankhåndverk og konjunkturnedgang er noen av forklaringene på at det gikk som det gikk. Etter bankkrisen har det jo skjedd mye med kompetansen i bankene ikke minst gjennom etableringen av autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere. Nå har bankene bygd opp store buffere og er mer robuste enn noen gang tidligere. Slik sett er vi bedre rustet til neste krise, men hva kan da gå galt?
Eva Bjøreng mener bankene har vært gjennom en dyr lærdom gjennom bankkrisen og er usikker på hva bankene og ledelsen egentlig har lært. Hun har registrert at reguleringene av bankene er mer omfattende enn noen gang og det er neppe uten grunn.
Det eneste som kan hindre en ny og stor bankkrise er offentlige reguleringer.
Eva Bjøreng
-Det eneste som kan hindre en ny og stor bankkrise er offentlige reguleringer. Vi kan ikke stole på at bankledelsen alltid legger ideelle verdier og normer til grunn for sin virksomhet. Mer enn noen gang tidligere handler det om å skape høyest mulig avkastning for eierne. Det er alles kamp mot alle. Enhver er sin egen lykkes smed, avslutter Eva Bjøreng, som også har vært 1. nestleder i Finansforbundet og leder av YS.
Video: Se samtale med sentrale aktører fra bankkrisen hos Finanstilsynet. https://www.finanstilsynet.no/nyhetsarkiv/nyheter/2021/30-ar-siden-den-norske-bankkrisen–et-tilbakeblikk/